|
|
-
Reisen gaar mot slutten naa. Og paa mange maater er det jammen godt. India er et land som er veldig anderledes enn Norge. Det er masete og slitsomt og mannsdominert og varmt og ulogisk og ineffektivt og bakshish meg her og bakshish meg der og ingen ting har faste priser og fattigdom og forurensning og daarlig kvalitet og masse andre ting som er artig og spennende en stund, men som man blir utrolig lei av til slutt. Og saa vil man bare hjem.
Hjem dit det er blaamuggost og familien og andre mennesker enn de man har sett hver dag i tre maaneder og Oslo og sykkel og forutsigbare forhold og egen datamaskin med raskt nett og vann nok i springen og springvann man kan drikke og parker og ren luft og sabla kaldt vaer og mulighet til a stirre mannfolk i oeya uten aa bli tatt for aa vaere en lystig toes og masse andre ting som er vanlige og normale, og som man blir utrolig oppmerksom paa at er bra ting naar man er borte fra det. Og saa vil man bare enda mer hjem.
Og i mellomtiden befinner man seg i Limbo. Man vil vaere hjemme, men kan ikke, og man synes man burde benytte seg av de siste dagene til aa gjoere det meste utav India, men orker ikke. Og saann faar det bare vaere. Inntil onsdag, da vi igjen blir aa finne i Tigerstaden, pimpende oel paa Caca, fra saann aatte omtrent.
|
-
Paaskeferien ble tilbragt som paaskeferier skal: Paa fjellet. Fra varme, varme Puri, reiste vi opp til kalde, vaate Darjeeling.
Darjeeling ligger oppe i fjellene, i det oestlige Himalaya. Omraadet ble innlemmet i India ved begynnelsen av 1800-tallet, og snart fant britene ut at dette var et godt sted aa vaere naar det ble for varmt i lavlandet. Byen har derfor alltid vaert en turistby. Der hadde vi det riktig saa fint. Byen er veldig avslappet og ulik resten av India. Folka er annerledes (regner seg som nepalesere og er gjerne buddhister), vaeret er annerledes (topptemperatur mens vi var der var ca. 20 grader, men vi opplevde frostroeyk), arkitekturen er annerledes (mye colonial style engelsk arkitektur), maten er annerledes (tibetansk momo og ikke minst - svin paa menyen!), toutene er annerledes (de maser pa de bengalske turistene, og ikke paa oss), landskapet er annerledes (veldig bratt - ellers er det stort sett flatt). Alle disse tingene, og mange flere, gjorde Darjeelingoppholdet til en deilig pustepause i reisen.
Da vi reiste videre var det imidlertid en god ting ogsa. De siste dagene hadde det regnet, og da faar man ikke gjort stort, annet enn aa fascineres over hvordan det er aa vaere saa hoeyt opp at man er _inni_ tordenskya. I tillegg har Darjeeling et vannproblem, saa vi hadde ikke dusjet paa ni dager, bare kattevasket oss i fjellkaldt vann. Og saa hadde vi en luksusting aa se frem til: Fly til Delhi! Vi klarte nemlig aa skaffe oss billige flybilletter, slik at vi slapp aa bruke tre brennheite dager paa tog for aa komme oss fra den ene siden av landet til den andre. I stedet kunne vi fly oss helt frem til hovedstaden.
|
-
Foer jeg reiste, var det mange som lurte paa hva jeg skulle gjoere i India i tre maaneder. “Skal du bare paa ferie, da?” var det flere som spurte. Og til aa begynne med skjoente jeg ikke helt hva de mente. Aa reise er noe annet enn aa vaere paa ferie. Saerlig naar man reiser lenge, og i deler av verden som ikke akkurat fungerer som hjemme. Men det er selvsagt mer ferie enn aa vaere hjemme og jobbe eller gaa paa skole og saann. Den siste uka har vi imidlertid virkelig vaert paa ferie.
Vi kom til Puri mandag kveld, etter tjufire timer paa toget fra Varanasi. Puri er en liten by, i delstaten Orissa, paa oestkysten av India. For hinduene er det en av de helligste byene i verden. Her ligger Jaganath-tempelet, dit folk drar paa pilgrimsferd fra hele landet. Dette er imidlertid stengt for ikke-hinduer, saa vi henger paa stranda i stedet.
Der bor vi paa Z Hotel. Dette var feriestedet til en maharaja, som er blitt gjort om til hotell. Det er rent og hvitt og store rom og sjoebris. I tillegg er det lagt opp til at man blir kjent med de andre gjestene, uten at dette blir paatrengende. Restauranten har for eksempel bare ett bord, et langbord som tar opp hele verandaen. Hver kveld er det filmvisning klokka sju, der gjestene i fellesskap velger filmen. I tillegg er det mye fellesarealer der det er lett aa bare slaa av en prat. Klientellet er ganske variert. Siden Puri ikke er noen backpackerby, er det en mer blandet gruppe av unge, middelaldrende og eldre reisende som kommer hit. Alle disse tingene bidrar til aa gi Z Hotel en foelelse av aa vaere et hjem.
Ellers er det svaert varmt. Det er ca. 40 varmegrader og hoey luftfuktighet. Man svetter ikke hele tiden, men ofte er det aa spise nok aktivitet til at svetten begynner aa renne. Aa spise er imidlertid ikke noe problem i det hele tatt. Foer vi kom hit, hadde vi ikke spist fisk paa to maaneder. Naa gaar det i sjoemat til alle maaltider. Jeg har neppe spist saa mye deilige reker som her. I curry eller sursoet saus, eller i stekt ris. Og fisk i alle former. Og fordi alle sausene inneholder sjoemat, smaker de annerledes enn all den andre indiske maten vi har spist. Det er bare saa synd det gaar over i morgen kveld.
Da setter vi oss nemlig paa toget igjen. Ferien er over og reisen gaar videre via Kolkatta, til Darjeling. Fra varme, varme Puri reiser vi til fjellene, der temperaturen synker ned mot frysepunktet om natta.
|
-
OBS! Det foerste nummeret jeg postet viste seg aa ikke funke. Derfor fikk jeg det neste i rekka, altsaa: +91 98 38 48 79 83. Har rettet det i teksten nedenfor ogsaa. Dette er testet og virker.
Som noen kanskje fikk med seg, ble jeg utsatt for god, gammeldags veskenapping paa toget hit til Varanasi. Tjuvradden hoppet paa da toget begynte aa gaa fra en stasjon, nappet veska som jeg laa og hvilte hodet mitt paa, og hoppet ut igjen og var borte. Med den forsvant blant annet mobiltelefonen min.
Naa har jeg faatt meg en ny. Den har indisk mobilabbonement. Hvis noen skulle ha lyst til aa ringe meg eller sende en hyggelig SMS, er det naa mulig paa +919838487983.
|
-
Vi er omsider kommet frem til Varanasi, Indias helligste og saannsynligvis skitneste by.
Hotellet vi bor paa gaar for aa vaere et av de reneste i Gamlebyen. Dette med rent er imidlertid relativt. Her vasker man nemlig ikke gulvene. Den gjengse oppfatning er at litt kosting holder. Naar man ser dette i sammenheng med Elins beskrivelse av byen for et par uker siden, kan man tenke seg selv hvordan det ser ut.
Derfor gikk jeg i gaar ut og skaffet skrubb og boerste og saapevann. Dette er som kjent ikke noe for en roevermann. For en Trine som aapenbart har arvet litt av husarbeidsgenet etter sin bestemor, kan det imidlertid vaere en lise.
Rommet er ca. 9 kvadratmeter stort. Til denne gulvflata gikk de med 7 vannboetteskift. Vaskevannet hadde antatt farge av koksgraatt ved hvert skifte. Og gulvet er fortsatt ikke helt rent. Det vil det sannsynligvis aldri bli heller, men, for aa parafrasere slagordet til en av byens resturanter, det er mindre skittent.
|
-
Vi feiret en fantastisk holi i Jaipur. Holi er en egentlig veldig fin feiring, som desverre er blitt ganske kjip ute i gatene. Der dominerer de fulle unge guttene. Som vi fikk en liten smak av paa tirsdag, flokker de seg rundt i store gjenger, og i den tradisjonelle fargekastingen, gaar de ikke av veien for aa klype jentene i puppen eller rompa, eller proeve aa faa et godt tak i skrittet, for den saks skyld. Vi kom oss kjapt inn i en rickshaw og dro tilbake til hotellet vaart.
 Heldigvis bor vi paa verdens fineste hotell. (Det kommer bilder!) The Pearl Palace er et utrolig fint sted, med massevis av flotte, spennende detaljer, som eieren selv, Mr. Singh, har designet og laget. Mr. Singh og familien hans og alle de som jobber her, er utrolig hyggelige, og vet aa gjoere det trivelig for gjestene sine. Hvert aar til Holi arrangerer de fest, og i gaar var dagen for det. Alle gjestene ble invitert opp til takterrassen, der Mr. Singh fant frem masse fargepulver og masse vann. I tillegg hadde vi live, tradisjonell musikk, som akompagnerte fargefesten.
Hele poenget med Holi er nemlig at man skal kaste og smoere masse forskjellige farger paa hverandre, og kaste vann. Alt mens man danser og koser seg, drikker oel og spiser snacks. Naar man kan gjoere det i siviliserte former, uten aa vaere redd for aa bli trakasert og antastet, er det kjempegoey.
I dag er vi imidlertid fortsatt knall rosa. Det er en viss fare for at jeg maa farge haaret mitt, men det var verdt det!
|
-
Aapenbart kan det det. I loepet av de siste par dagene har Ingrid og jeg skjoent ett og annet om India og dramatiske utspill. Ved to anledninger har vi fatt kjipe folk, som var ute etter aa snyte oss, til aa gjoere som vi vil ved aa oppfoere oss paa en maate som ikke ville vaert saerlig akseptabelt hjemme.
Paa postkontoret i Jaisalmer ble vi utsatt for en gjeng med kjipe mannfolk, som latet som om postkontoret var stengt, og sendte oss i ring, og latet som om de ikke snakket engelsk, og generelt proevde aa faa oss til aa bestikke dem til aa sende den enorme pakka vaar allikevel. Etter en stund med all den dritten, der jeg hadde proevd aa vaere ydmyk og be pent for aa faa sendt pakka mi, satt jeg igjen med det resultatet at de sto og flirte meg opp i trynet. Da var det nok. Jeg tok papiret jeg drev og skrev paa, kroellet det sammen og kastet det paa drittsekken mens jeg ropte og skrek. “I've had enough of this! You are laughing at us and not helping us, and I will have nothing more of it!” og masse annet mens jeg tok tjuekilospakka og masjerte ut doera, mens jeg fortsatte aa skjelle og smelle. Da kom de ydmykt etter og ba om unnskyldning og ba om aa faa sende pakka mi allikevel. Saa jeg ropte og oja meg inn paa postkontoret igjen. “I'll let you send my parcel, alright. Now you are gonna help me, and you are gonna treat me with the respect I deserve!” Og det funka som juling. Pakka ble sendt og gutta hjalp til, og jeg foelte meg igrunn lett til sinns etterpaa.
I dag var det Ingrids tur til aa vaere sinna og slaa i bordet og be om aa faa snakke med the manager. Vi var paa halvdags sightseeingtur i Jaipur. Vi likte i utgangspunktet ikke guiden vaar, og vi stusset litt paa at tourprogrammet ikke helt stemte med det det sto i reiseguiden vaar at den skulle inneholde. Da vi kom tilbake til turistkontoret over en time for sent, fant vi ut at guiden vaar hadde rushet oss gjennom to museer og hoppet over et tredje, for aa faa tid til at vi skulle bruke en time i en butikk der han fikk kommisjon paa det vi eventuelt kjoepte. Det syntes vi var saapass kjipt at vi leverte inn en skriftlig klage og krevde aa faa pengene vaare tilbake. Det mente gutta at de var umulig aa gi oss, men da Ingrid begynte aa rope og smelle neven i bordet og ikke ville innfinne seg med at sjefen var ute til lunsj, fikk vi faktisk pengene vaare tilbake.
Jeg har lurt mye paa om inderne er saa sinna mot hverandre som de ofte hoeres ut som, og ting kan tyde paa det. Den som skriker hoeyest og oppfoerer seg mest dramatisk vinner. Saa im det er noedvendig aa vaere saa sint? Ikke egentlig. Men det hjelper.
|
-
Jaisalmer 7.-11. mars
Naar man drar til Jaisalmer, gjoer man gjerne det for aa dra paa kamelsafari. Da regner man gjerne med at det skal vaere stekende hett, at man skal langt ut paa sanddynene, kose seg rundt leirbaalet og sove under den klareste stjernehimmelen man noensinne har sett. Saa feil kan man ta.
Jaisalmer ligger naer sagt saa langt vest i Thar-oerkenen man kommer. Vi tok inn paa Samrat hotell, der vi raskt booket en kameltur med overnatting. Neste morgen bar det derfor tidlig avgarde i jeep. Paa turen fikk vi godt selskap av to amerikanere, Kristin og Doug, som jobbet som engelsklaerere i Korea, og en Japaner, Saya, som ikke snakket saerlig mye engelsk. I tillegg hadde vi kameldriverne Ramdan og soennen hans Ali, Raym og mister X. Det var en hyggelig gjeng, som det var lett aa trives i selskap med.
Vi red hele ettermiddagen, og var utrolig glad naar vi kom frem til sanddynene. Ikke for det, det er goey aa ri kamel, altsaa. Det gjoer bare litt vondt i lengden. Men da er det fint at kamelen loeper litt innimellom, saa man blir blid i fjeset og ikke vridd i fjeset. Min kamel var den joggende kamel. Han likte egentig aa lunte litt bakerst og ikke gaa saa raskt som de andre kamelene, men innimellom satte han opp en trav og kom helt i front. Da koste Trinen seg paa kamelryggen.
Vel fremme i sanddynen begynte gutta aa lage mat. Mens vi satt der og spiste, begynte vi aa kjenne en og annen regndraape. Pytt, sa vi, det begynner vel ikke aa regne i oerkenen. Saa begynte vi aa se et og annet lyn, og hoere et og annet tordenskrall. Hm, sa vi, det kan da ikke vaere en storm paa gang? Her? Midt ute i oerkenen? Men det kunne det. En haglstorm, faktisk. Heldigvis hadde kameldriverne vaare vaert forutseende nok til aa hente presenning i naermeste landsby, saa naar det begynte aa boette ned, var det bare aa komme oss under saa fort som mulig. Saa der satt vi. Ni mennesker og en haug med bagasje og mat under to kvadratmeter presenning. Trangt, men utrolig koselig. Mens det regnet og regnet, satt vi og sang. Ali sang noen tradisjonelle sanger fra Thar-oerkenen, Ingrid og jeg sang folkeviser fra Norge og alle sang generelt. Noen av schleagerne ble “If you're happy and you know it, burp like a camel”, en utrolig merkelig versjon av “Hotell California” og en reklamesang Ali hadde plukket opp paa TV, og som jeg ikke helt tror han skjoente hvorfor vi syntes var saa artig. Teksten gikk vel noe slikt som “ I know you want to do it. I know you want to make it. You want to make Sandwiches” sunget med en utrolig sleezy stemme. Den timen vi satt under den presenningen var turens definitive hoeydepunkt.
|
-
Har vaert litt daarlig paa aa oppdatere, bloggen, ja. Skal innroemme det. Det er saa mye man skal ha gjort og lest og skrevet og opplevd naar man er saann paa tur. Jeg skal riktignok proeve aa bli bedre fra naa. Jeg har saa mange ting jeg har lyst til aa fortelle dere om.
De neste dagene naa, kommer vi til aa bure oss litt inne. Det er nemlig Holi-tid. Holi er en fargefestival som feires 14. og 15. mars. Da kaster man gjerne fargepulver og vannbalonger paa folk i gatene. Som vestlig turist er man spesielt utsatt. Det kan bli goey, det kan bli slitsomt. Derfor har Ingrid bestemt seg for aa spandere luksushotell paa Lena, Maria og meg mens det staar paa som verst. Da kan vi bare vaere inne hvis vi vil det, eller vi kan ha et deilig sted aa trekke oss tilbake til naar vi har vaert ute og faatt med oss litt av festlighetene.
Jeg har nemlig en plan om aa kjoep meg en billig hvit salwar kamiz, smoere inn haaret i olje og kaste meg ut i fargebadet. Boer kanskje bunkre opp litt fargepulver ogsaa. hm.
|
-
Vi var i Udaipur mellom 18. og 22. februar, men jeg rakk ikke skrive noe da. Men her kommer en liten stemningsrapport fra Octopussy-byen.
Det er bra aa vaere paa jentetur. Av de fire dagene vi hadde i Udaipur gikk en til aa vaske klaer, handle hudpleieprodukter og et besoek hos en beauty parlour med manikyr, pedikyr, hodemassage og haarklipp. Den neste matte vi ut og shoppe, for alt vi hadde kjoept av billige salwar kamizer i Mumbai var gaatt i stykker eller blitt oedelagt av skreddere. Man skulle kanskje ikke tro at det aa handle to drakter til hver skulle ta hele dagen, men som dere skal faa se av historien under, saa gjoer det fort det.
Shopping av indiske klaer foregaar nemlig ikke akkurat etter selvbetjeningsprinsippet. Du kommer inn I en butikk, og en selger ber deg sitte ned og lurer paa hva du vil ha. (“We are looking for Salwar Kamizes, in cotton, only cotton, no yellow, no orange, OK? You have any?”) Deretter begynner de aa legge alt de har ut foran deg. Og selv om man har bedt om aa ikke faa se oransje ting, og selv om man etter hvert utvider dette til ”no block print, no buzy patterns, no tie-dye, no loud colors”, saa faar man det allikevel. Og haugen vokser. Og man faar chai mens man ser paa, og stadige forsikringer om at de kan endre allting slik at det blir riktig passform. Saa etter to og en halv time i den foerste butikken, der vi hadde vaert gjennom laenga cholier (skjoert og liten topp), Salwar kamizer ( saann bukse og kjoledrakt som damene paa groennland gaar i), saarier og forskjellige bomulls- og silkestoffer, hadde jeg bestilt en drakt, sydd av en silkesaari.
Etter denne anstrengelsen dro vi til Natraj Hotel og spiste. Dette er helt klart den beste thalien jeg har spist i India noensinne. Thali betyr egentlig fat, men henviser til maten du faar paa dette fatet. Man faar stort sett alltid ris og chapatti (et slags lefsebroed som man bruker til aa spise den andre maten med). I tillegg faar man flere forskjellige sauser, noe dal (linsesaus) og forskjellige groennsaker. Vil man ha mer, faar man stadig paafyll. I denne thalien var det saerlig boennene jeg ville ha paafyll av til stadighet, og chapatti, saa jeg fikk spist alt det gode.
Thali varierer en god del i de forskjellige delene av India. Da jeg var i soer sist, likte jeg ikke de thaliene jeg fikk servert der noe saerlig. Denne rajastanske thalien, derimot, var en sann fryd, saa vi kastet den i oss slik skikken er.
Deretter satte vi ut paa shopping igjen, og etter aa ha vaert gjennom en haug med forretninger og mange hauger med klaer, rundet vi av dagen med aa bestille noe som skulle syes og sendes til hotellet. Maria og Lena kom nemlig over det fantastiske stoffet lazybizzi, en type supermyk bomull. (”Mykere enn blomsterblad!”) Buksedraktene deres ble utrolig fine. Perfekt for elegant slacking Jeg fikk i tillegg tak i en kjempefin lilla og turkis salwar kamiz (som passet!), Lena fikk en i burgunderroed, og Maria fikk det vi oppdaget at het Parallell suit, som har rette ben og kortere topp.
Saa naa har vi faatt gjort unna shoppingen for en stund, men jeg gleder meg til aa ha med Ingrid paa en tilsvarende runde, naar hun kommer ned i mars.
|
-
Paa reisen til Udaipur har vi naa tilbragt 14 timer i Ahmedabad. Denne byen ligger inne paa topp ti over verdens mest forurensede byer. Det har en merkbar sammenheng med at det ogsaa er den verste traffiken jeg har opplevd i India noensinne. Dagens siste rickshawwsjaafoer var i tillegg mer interessert i aa prate med oss, og se paa oss, enn aa foelge med i trafikken. Men til tross for at det virker som det rene galemathias, saa gaar det som regel bra.
Da vi foerst kom til byen, ble vi overrasket over hvor mange butikker som var stengt, selv om klokken var over ti. Vi kom imidlertid fort paa at det var fredag, som jo er muslimenes helligdag. Ahmedabad har ca. 50/50 fordeling av muslimer og hinduer. I tillegg kommer en liten gruppe Jainer. I lys av reaksjonene paa de idiotiske tegningene Jyllandsposten og Magazinet har trykket nylig, bestemte vi oss for aa vaere noe forsiktige med aa si hvor vi kom fra. (“Yes, madam, what is your country?” er jo et gjennomgangsspoersmaal fra folk paa gata) Siden leste vi i reiseguiden at det de siste aarene har vaert en del angrep mot kristne i byen. Dermed bestemte vi oss for at i dag, i dag er vi fra Romania.
For aa slaa i hjel tid, fant vi det best aa gaa paa kino. Vi var ute etter en hindifilm. Aller helst ville vi ha Rang de Basanti, vinterens store Bollywoodschlaeger. Vi endte imidlertid opp med det vi todde var en Jackie-Chan-goes-Bollywood-film. Det var en skufende affaere. Ingen dansescener, ingen sangnummere, ikke engang en romantisk danseseanse som ikke har noenting med resten av filmen aa gjoere...Slossescenen paa et samlebaand innsmurt i superlim blidgjorde oss dog noe.
Dagens hoeydepunkt var helt klart Crossword Bookstore. Jeg var ute etter tre boeker til et emne jeg tar om indisk historie. De hadde ingen av disse. Til gjengjeld hadde de hylle opp og hylle ned med interessante ting. Etter en times tid, ble jeg utstyrt med en liten trillevogn, slik at jeg kunn legge fra meg den store bunken min med boeker.
Jeg er utrolig glad i aa gaa i bokhandeler. Hjemme er det imidlertid en litt blandet fornoeyelse, fordi jeg saa sjelden har raad til aa kjoepe boeker i det hele tatt, og i hvertfall ikke mer enn en. Her er begrensningen heldigvis mer hva jeg kan baere med meg og hvor mye jeg kan rekke aa lese innen jeg kommer til Delhi og de fantastiske bokhandelene der. Ting tyder paa at jeg maa utvide Ivar naar jeg kommer hjem.
|
-
Foran oss naa har vi ca to doegn med reising. Vi sitter paa togstasjonen i Margao i Goa, og venter paa toget som foerst skal ta oss til Ahmedabad i Gujarat. Der skal vi tilbringe dagen med aa gaa paa kino og handle boeker. Om kvelden tar vi nattoget videre til Udaipur i Rajastan.
Tog er den definitivt beste maaten aa reise rundt i India paa. Det indiske tognettet er det best utbygde i verden, og det gaar stort sett et tog dit du skal, samme hvor det er. Toget er imidlertid ogsaa et klassisk moete med indisk byraakrati. Det er satt av et gitt antall turistbilletter fra hver by. Disse maa saa kjoepes i turistdisken paa togstasjonen. Da maa man ha med et skjema (som man faar i en annen disk), pass og kvittering fra minibank eller vekslingsautomat. Hver person kan i tillegg bare kjoepe et sett med billetter. Da vi paa tredje forsoek fikk handlet billetter i Mumbai, var vi blitt proffene i koeen og kunne hjelpe andre turister aa skjoenne systemet.
Vi kjoerer paa det som kalles 2nd Class Sleeper. Der er det tre koeyer paa hver side, hvorav den i midten felles ned og blir ryggstoee om dagen. Man kan se mye fint fra vinduet, men det som er deiligst er aa sitte i den aapne doera, vifte litt med beina og se verden suse forbi. Da har man det fint, selv om togturen er lang.
|
-
Uferdig post:
Selv om vi naer sagt hadde sverget at vi ikke skulle dra til Goa, saa er vi naa her. Og selv om jeg alltid har ment at folk som kjoerer rundt paa leide mopeder i den indiske trafikken er hazardioese tullinger, saa har jeg tilbragt dagen med aa putre rundt i omraadet rundt Palolem paa en scooter. Og begge deler er faktisk ganske bra!
Vi er i Goa for aa besoeke Line, en venninne som reiste sammen med Maria, paa Marias forrige Indiareise. Hun har slaatt seg ned utenfor Palolem, soer i Goa, for aa trene Iyengaryoga i noen maaneder. Der har hun faatt seg et lite, fint hus, rett ved stranda.
|
|
|